Tomme gater, tomme togvogner. Nesten ikke en bil å se på veien. Folk har holdt seg hjemme. Det kunne vært scener fra en postapokalyptisk film, men har vært noen uker av våre liv våren 2020.
Vi har en helsekrise og en økonomisk krise. Det siste vi trenger er en mobilitetskrise i tillegg. Likevel: Politikerne skusler bort en gyllen mulighet til å få flere til å velge sykkel i hverdagen.
Nå når samfunnet så smått skal normaliseres igjen, og folk gradvis vender tilbake fra hjemmekontoret til sine ordinære arbeidsplasser, ser vi en urovekkende passivitet fra myndighetenes side. Hvordan skal de sikre miljøvennlig, effektiv og smittesikker mobilitet for alle som skal vende tilbake til arbeidet sitt i byen?
Doblet bilbruk
Selv med pålagt avstand mellom reisende og gode renholdsrutiner vil mange i lang tid unnlate å reise kollektivt av smittevernhensyn. Samtidig vil avstandsreglene i seg selv føre til færre reisende på offentlige transportmidler.
Hvordan skal vi unngå en oppblomstring av privatbilisme? Og hvorfor benytter man ikke dette unike handlingsrommet til å tilrettelegge for økt sykling og gange, slik man gjør i et utall andre nasjoner og byer?
Regjeringen sitter med nøkkelen til raske og effektive grep. Og det er mange gode eksempler på løsninger fra andre land. Mange ser til Kina for å lære av koronakrisen. Det kan vi også gjøre her, men med motsatt fortegn.
Når Wuhan som første by i verden ble nedstengt, ble det registrert en betydelig bedring i luftkvaliteten. Etter at byen ble åpnet opp, har det imidlertid vært stor økning i bilsalget i byen, og i landet for øvrig ble bilbruken tilnærmet doblet på kort tid.
På mange områder ønsker befolkningen seg tilbake til normalsituasjonen. Men ønsker vi oss tilbake til bilbaserte byer?
Sykkelfelt på et blunk
Mange av verdens storbyer var før koronakrisen godt i gang med å endre sine transportsystemer, til mer kollektivtransport – mer gange og sykkel, og mindre privatbilisme. Og mange byer rundt i verden griper nå muligheten til å akselerere arbeidet for å skape varige endringer i befolkningens transportvaner.
De gjør det for å redusere smitte, de gjør det for å redusere støy, forurensning og ulykker. De gjør det for å legge til rette for sunnere og bedre byer.
I byer som Berlin, Bogota og New York omdisponerer man nå gateareal fra bil til gange og sykkel i stor stil for å ta imot den forventede transportveksten inn til byene. I Paris starter neste uke utrulling av hele 650 km med «pop-up-sykkelfelt», dvs. hurtigetablering av midlertidige sykkelfelt.
Samtidig får alle innbyggerne i Frankrike 50 euro – cirka 560 norske kroner i avslag når de reparerer syklene sine. Spandert av staten.
I Milano ble nylig planen «Strade Aperte» lansert, som inkluderer omfattende utrulling av pop-up-sykkelfelt over hele byen, men også utbygging av bredere fortau- og gangarealer, 30 km/t-fartsbegrensning, gange- og sykkelprioriterte gater. Det høres ut som en plan frem mot 2030, men dette er arbeid som starter nå – og hvor det meste skal være klart i løpet av sommeren 2020.
Dette er effektive og viktige grep til etterfølgelse – også for norske byer. Nå må politikerne også her i landet bruke unntakstilstanden til å få flere på sykkel. Gi folk gratis sykkelreparasjon og pøs på med pop up-sykkelfelt.
Vi visste fra før at sykling gir bedre folkehelse og mindre forurensning og dermed er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Av koronasituasjonen har vi lært at tilrettelegging for syklende og gående er viktig også i en beredskapssammenheng. Det er behov for et transportsystem som reduserer smitte nå, men også ved fremtidige pandemier.
Tidligere OL-vinner Chris Boardman, nå leder av sykkelsatsingen i Manchester, beskrev situasjonen godt da han talte til den engelske parlamentet kort tid tilbake: «Pick a crisis, and you’ll probably find cycling is a solution».
Renere, sunnere, triveligere
Nå etterlyser vi samme initiativ i norske byer. Før det er for sent. En del av tiltakene vil normalt falle på kommunenes bord, men med en presset kommuneøkonomi bør staten sikre rask fremdrift i arbeidet, gjennom øremerkede tilskudd til strakstiltak for gange og sykling, og en konkret handlingsplan for hvordan befolkningen skal sikres bærekraftig, effektiv og smittefri transport det neste året.
Her er det verdt å merke seg at over halvparten av Norges befolkning er bosatt i byer og tettsteder. Nær en million arbeidstakere har sin arbeidsplass bare i de seks største byene, og om lag 40 prosent har under fem kilometer reisevei til jobben.
Likevel viser Den nasjonale reisevaneundersøkelsen at kun åtte prosent av jobbreisene er på sykkel.
Regjeringen skal nå legge frem revidert nasjonalbudsjett. Der har den en enestående mulighet til å sikre grunnlaget for renere, sunnere og triveligere byer. Men muligheten svinner hen i takt med normaliseringen i samfunnet.
Er dere klare for å gripe muligheten nå? Og samtidig strekke dere mot det som faktisk er deres egne mål, vedtatt i Nasjonal transportplan, om å få langt flere til å velge aktiv transport i det daglige?
Les også:
