Regjeringen overser verdien av sykkelen som en «game changer» for omstilling til grønn mobilitet. Dette til tross for at et samlet storting har satt seg som mål å nærmest doble syklingen i Norge — og regjeringens nullvekstmål for de største byene, skriver SLFs generalsekretær i denne kronikken.
KRONIKK
Av Morgan Andersson
generalsekretær
Syklistenes Landsforening
Et historisk taktskifte, melder regjeringen og varsler at Norge skal nå klimamålet vi satte oss under Paris-avtalen. Men hvor blir det at sykkelen som «game changer» for omstilling til grønn mobilitet?
Uavhengig, smart, kjapp. Og uten klimaavtrykk. Velger du pedalene, er gevinstene mange – både for deg selv og samfunnet. Ikke rart et samlet storting har satt seg som mål å nærmest doble syklingen i Norge.
Desto større grunn til å stusse over at regjeringen knapt finner plass til sykkelen i en klimaplan der den skal omstille Norge til å bli et lavutslippssamfunn, og få grønn og bærekraftig vekst.
Norge skal innen 2030 redusere klimagassutslippene med minst 50 prosent i forhold til 1990-nivå, og utenfor kvotepliktig sektor er det transportsektoren som skal ta de største kuttene.
En betydelig del av forurensningen kommer fra veitrafikken og fra personbiler. Og tilrettelegging for økt sykling og gange var blant forslagene som regjeringen mottok som ett av 60 klimatiltak i arbeidet med klimaplanen.
I klimaplanen viser regjeringen til at Nasjonal transportplan 2022–2033 skal bygge opp om ambisjonen om å halvere utslippene i transportsektoren.
Nullvekstmålet, det at all økning i fremtidig persontransport i byene skal tas uten at det blir mer biltrafikk, løftes fram som sentralt virkemiddel, men vi finner ingen konkrete mål for aktiv transport –sykkel og gange – i klimaplanen.
Man bør omregulere arealer i sentrale byområder fra plasskrevende, forurensende biler til gange, sykkel og mikromobilitet, og kollektivløsninger
Hvor er satsingen for å få folk til å velge sykkel foran personbilen? Det holder ikke å skyve dette over på Samferdselsdepartementet. Klimaplanen er et tverrdepartementalt prosjekt.
Resultatet så langt er i stedet at man stanser ved vage, overordnede målformuleringer i begge departement. Savnet etter de konkrete, forpliktende tiltakene som kreves for å nå disse målene, har aldri vært større.
Ikke minst mangler en investeringsplan for utbygging av sammenhengende, separate sykkelveinett i norske byer – noe det norske folk har blitt lovet siden 1977. Dette er helt avgjørende for at store deler av befolkningen skal våge og ønske, å velge sykkelen i det daglige.
Klimaplanen gir dessverre ingen signaler om dette. «Siste håp» er at vi finner den i ny Nasjonal transportplan (2022–2033), som skal behandles av Stortinget til våren.
Denne utbyggingen kan gjennomføres til langt lavere kostnad enn det tidligere estimater fra Statens vegvesen viser, gjennom omprioritering av dagens vei- og gateareal. Dette er et konkret innspill fra SLF til klimaplanen – for å redusere klimagassutslipp, kø, luftforurensning og støy i byområdene.
Byarealer er et knapphetsgode, fremtidens byer skal fortettes og flere skal velge bærekraftig (og helst helsefremmende) mobilitet. Da ligger det i dagen at man bør omregulere arealer i sentrale byområder fra plasskrevende, forurensende biler til gange, sykkel og mikromobilitet, og kollektivløsninger.
Vi er klar over at store deler av veinettet i byene er kommunalt, men de nasjonale planer kan jo ikke være mindre ambisiøse av den grunn – staten må tvert imot trykke på gasspedalen gjennom målrettede bevilgninger og belønningsordninger til kommunene. Stat, fylke og kommune må være ambisiøse i lag.
Byvekstavtaler og bypakker kan være rammeverket for dette arbeidet, men da må disse bli mye mer forpliktende på sykkelens vegne enn det som er tilfelle i dag.
Mulighetene for å ta raske og effektive grep ligger i dagen. Det er å bare å tråkke av gårde på «Veien til 2030»
Det snakkes mye om elektrifisering av veitransport og bane, og fordelene er mange. Samtidig er det på tide at politikere slutter å skyve elbilen foran seg hver gang man blir utfordret på grønn omstilling. Fremtidens mobilitet i byene handler om effektiv arealutnyttelse.
Elbilen er ikke løsningen her. Elbilen tar like stor plass og er like hard å kollidere med som fossildrevne biler. Og den forurenser også (svevestøv, mikroplast fra dekk).
Vi etterlyser en nasjonal elsykkelsatsing. Over halvparten av alle reiser under tre kilometer tas med bil, og om lag 40 prosent av den norske arbeidsstokken har under fem kilometer til arbeid. Med elsykkel senkes terskelen for å bytte ut bilen på disse reisene betydelig.
Første steg vil være å innføre momsfritak på elsykkel. Det er fornuftsstridig at det er slikt fritak på elektrisk moped og ikke elsykkel.
I klimaplanen kan vi også lese om overgang til elektriske varebiler, etterfulgt av elektrifiseringen av tungtransporten. Vi savner også her en strategi for å overføre deler av varetransporten i byene fra bil til sykkel.
Elektriske lastesykler kan være både en erstatter og et supplement til øvrig varelevering i sentrale byområder.
Mulighetene for å ta raske og effektive grep ligger i dagen. Det er å bare å tråkke av gårde på «Veien til 2030», som er tittelen på regjeringens bærekraftskonferanse.
Og det er bare å start nå, selv om konferansen er koronautsatt i fire måneder, til juni.
